PRAKSISEN ER AVSLUTTET >>>> Fortvil ikke - hjelpen er her <<<<

Samværsrett for andre enn barnets foreldre

barn-samvar
Norges Høyesterett har i dom fra februar 2012 avgjort en sak om samvær for andre enn foreldre. Lagmannsretten hadde i saken fastsatt en selvstendig samværsrett for barnets tante som ledd i opptrappingen av samværet med faren. Høyesterett kom enstemmig til at barneloven § 43 tredje ledd må forstås slik at den sikter til vilkår knyttet til gjennomføringen av foreldrenes samværsrett etter § 43 første ledd, og ikke gir hjemmel for å fastsette selvstendig samværsrett for andre enn foreldrene.

I lagmannsrettens dom ble det avgjort at barnet skulle ha fast bosted hos mor. Videre at mor skulle ha foreldreansvaret alene. Tanten (fars søster) ble tilkjent dagsamvær av fire timers varighet to ganger i måneden, som skulle bli trappet opp til noen overnattinger. Far b le tilkjent dagsamvær av to timers varighet i løpet av de fire første månedene. Samværet skulle skje under tilsyn, på tid og sted som tilsynspersonene måtte fastsette. og deretter opptrapping med overnatting en natt i uken. Hvis alt dette forløp bra, skulle far få ”vanlig samvær” – slik dette er definert i barneloven fra 6 måneder etter domsavsigelsen.

Situasjonen hadde vært veldig vanskelig over lang tid, og tantes selvstendige, dog tidsbegrensede samværsrett, var åpenbart besluttet som et ledd i guttens tilvenning til faren og farens familie. Guttens samvær med tanten skulle være innledningen i denne tilvenningsperioden. Begge partene i saken hadde samtykket til at tanten skulle ha samvær, siden begge partene hadde tillit til henne. Lagmannsretten anså et slikt samvær som positivt for gutten, og at det ville være en naturlig og god introduksjon til samvær med faren og farens øvrige familie etter hvert.
Men det er nå en gang slik, at samværsrett etter barneloven må etableres innenfor den rammen som er trukket opp i barnelovens § 43. Man kan kanskje si at meningen var den aller beste, men gir barneloven mulighet for å fastsette samvær så lenge foreldrene er i live? Det er nemlig slik at i henhold til lovens § 45 kan andre enn en forelder gis samværsrett der den ene eller begge foreldrene er døde, eller der en forelder er nektet samvær. Slik lå det altså ikke an til i vår sak.

I § 43 fremgår det at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Etter bestemmelsens tredje ledd kan det ”setjast vilkår for gjennomføringa av samværsretten”. Retten bemerket at denne ordlyden tilsier at det siktes til vilkår knyttet nettopp til foreldrenes samvær, og retten kom til at § 43 ikke gir adgang til å gi barnets tante en slik samværsrett som lagmannsretten hadde fastsatt, selv om den skulle være tidsbegrenset.
Retten uttalte for øvrig at en slik ordning ikke er omtalt i lovens forarbeider, at den vil representere et inngrep i foreldrenes samværsrett, og endelig at hvis det var lovgivers intensjon at § 43 likevel skulle være en lovhjemmel om slike ordninger, hadde det vært nærliggende at dette var blitt omtalt nærmere i forarbeidene.

Resultatet ble følgelig at lagmannsrettens dom om samvær for tante ble opphevet.


Ole Christian Høie

Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no



Nettstedet bruker cookies fra Google for å måle og analysere trafikken. Alle data er anonymisert.