Forslag til ny arvelov II – ektefellers og samboeres rett til å sitte i uskiftet bo
22/04/14 Seksjon: Arv og arveavgift
Vi skal i en serie artikler, og som skal legges ut på våre nettsider fortløpende utover våren 2014, se nærmere på de viktigste endringsforslagene sammenlignet med arveloven fra 1972.
Det er viktig å merke seg at arvelovutvalgets forslag nettopp er et forslag. Forslaget skal i tiden som kommer videre i lovgivningsprosessen, via departementet og Stortinget. Det må påregnes at den endelige nye arveloven, som kanskje ikke vedtas av Stortinget før om et par år, vil kunne se annerledes ut enn arvelovutvalgets forslag. Så lenge arveloven av 1972 er gjeldende rett, bør fremtidige arvelatere, arvinger og andre med interesse for arverett forholde seg arveloven av 1972, men det skader naturligvis ikke at en er klar over at det kommer endringer og som en allerede i dag bør være klar over ved arveplanlegging, testamentsopprettelser m.v.
Lengstlevendes rett til å sitte i uskiftet bo
Lovforslaget viderefører dagens rett for lengstlevende ektefelle til å sitte i uskiftet bo med felles livsarvinger.
Når det gjelder samboere, vil lovforslaget innebære en utvidelse av lengstlevende samboers rett til å sitte i uskiftet bo etter loven. I dag gir arveloven lengstlevende samboer rett til å sitte i uskiftet bo med felles bolig og innbo samt bil og fritidseiendom med innbo i den grad bilen og fritidseiendommen har tjent til samboernes felles bruk. Dersom lengstlevende skal kunne sitte i uskiftet bo med andre eiendeler, må dette iht. dagens lov fastsettes i et testament. Lovforslaget går ut på at lengstlevende skal kunne sitte i uskiftet bo med alt førstavdøde etterlater seg – altså på samme måte som ektefeller.
Uskifte med særeie
Den vanligste grunnen til at eiendeler er en ektefelles særeie er at ektefellene har avtalt det i en ektepakt. Bestemmelsene i dagens arvelov om lengstlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo med førstavdødes særeie foreslås stort sett videreført: Rett til å sitte i uskiftet bo med avdødes særeie må avtales i en ektepakt, eller så må førstavdødes livsarvinger samtykke.
Det er sikker rett i dag at det kan settes vilkår for samtykke til uskifte. Arvelovutvalget foreslår at dette skal fremgå av selve lovteksten i den nye loven.
Det er ikke uvanlig at eiendeler en ektefelle mottar i arv eller gave er særeieklausulert – altså at testator eller gavegiver har bestemt at gaven eller arvegodset skal være mottagerens eller arvingens særeie. Slike særeieklausuler har de beste grunner for seg: Mor og far ønsker f.eks. å gi familiehytta videre til neste generasjon, men de ønsker ikke at svigerdatter eller svigersønn skal kunne overta deler av hytta eller kanskje fremtvinge et salg ved en eventuell skilsmisse. For å forhindre dette inntas det en særeieklausul i gavebrevet der hytta gis som gave til sønnen eller datteren. Det mange ikke tenker over er at en slik særeieklausul kan skape uønskede problemer dersom ekteskapet varer til sønnen eller datteren går bort som førstavdøde. Hvis særeieklausulen ikke tar høyde for en slik situasjon, er konsekvensen at lengstlevende ektefelle (i eksempelet her: svigerdatter eller svigersønn) ikke har rett til å sitte i uskiftet bo med hytta uavhengig av hva som er avtalt i ektepakt og uavhengig av hva førstavdødes barn er villige til å samtykke til. I det nye lovutkastet er denne problemstillingen omtalt i selve lovteksten ved at det er tydeliggjort at retten til å sitte i uskiftet bo med særeieklausulerte eiendeler må bestemmes av testator eller giver (altså den som står bak selve klausuleringen).
Ektefeller kan bruke ektepakter med særeiebestemmelser som verktøy for å begrense lengstlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo. Mellom samboere er det ingenting som heter særeie. Skal samboere begrense hvilke eiendeler lengstlevende kan sitte i uskiftet bo med, må dette gjøres i et testament. Særeieklausuler bestemt av giver eller testator, bør imidlertid tolkes slik at de gjelder tilsvarende for samboere – altså slik at lengstlevende samboer ikke kan sitte i uskiftet bo med førstavdødes eiendeler som er særeieklausulert.
Uskifte med særkullsbarn
Dagens ordning med at førstavdødes særkullsbarn må samtykke til at lengstlevende kan sitte i uskiftet bo er foreslått videreført.
Det følger av rettspraksis at særkullsbarna kan sette vilkår for samtykket. Vilkåret vi ser oftest i praksis er at det fastsettes at lengstlevende ektefelle ikke skal kunne selge eller pantsette fast eiendom e.l. uten samtykke fra særkullsbarna, gjerne i kombinasjon med en såkalt urådighetserklæring som tinglyses som heftelse på eiendommen.
Særkullsbarns rett til å sette vilkår foreslås lovfestet.
Dersom arvelovutvalgets forslag som utvider lengstlevende ektefelles arverett på bekostning av førstavdødes barn vedtas (se del 1 i denne artikkelserien om arvelovforslaget for en oversikt over forslaget), vil det i mange tilfelle bli enklere for lengstlevende ektefelle å kunne skifte med førstavdødes arvinger uten å måtte selge eiendeler eller ta opp lån. Det kan være mange fordeler for lengstlevende å skifte førstavdødes bo: Lengstlevende unngår å måtte forholde seg til vilkår førstavdødes særkullsbarn setter som betingelse for uskiftet, og under uskiftet slipper lengstlevende å måtte forholde seg til de begrensninger loven setter for lengstlevendes rett til å råde over uskifteboet (vi skal gi en oversikt over slike begrensninger senere i denne artikkelserien).
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no
Lengstlevendes rett til å sitte i uskiftet bo
Lovforslaget viderefører dagens rett for lengstlevende ektefelle til å sitte i uskiftet bo med felles livsarvinger.
Når det gjelder samboere, vil lovforslaget innebære en utvidelse av lengstlevende samboers rett til å sitte i uskiftet bo etter loven. I dag gir arveloven lengstlevende samboer rett til å sitte i uskiftet bo med felles bolig og innbo samt bil og fritidseiendom med innbo i den grad bilen og fritidseiendommen har tjent til samboernes felles bruk. Dersom lengstlevende skal kunne sitte i uskiftet bo med andre eiendeler, må dette iht. dagens lov fastsettes i et testament. Lovforslaget går ut på at lengstlevende skal kunne sitte i uskiftet bo med alt førstavdøde etterlater seg – altså på samme måte som ektefeller.
Uskifte med særeie
Den vanligste grunnen til at eiendeler er en ektefelles særeie er at ektefellene har avtalt det i en ektepakt. Bestemmelsene i dagens arvelov om lengstlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo med førstavdødes særeie foreslås stort sett videreført: Rett til å sitte i uskiftet bo med avdødes særeie må avtales i en ektepakt, eller så må førstavdødes livsarvinger samtykke.
Det er sikker rett i dag at det kan settes vilkår for samtykke til uskifte. Arvelovutvalget foreslår at dette skal fremgå av selve lovteksten i den nye loven.
Det er ikke uvanlig at eiendeler en ektefelle mottar i arv eller gave er særeieklausulert – altså at testator eller gavegiver har bestemt at gaven eller arvegodset skal være mottagerens eller arvingens særeie. Slike særeieklausuler har de beste grunner for seg: Mor og far ønsker f.eks. å gi familiehytta videre til neste generasjon, men de ønsker ikke at svigerdatter eller svigersønn skal kunne overta deler av hytta eller kanskje fremtvinge et salg ved en eventuell skilsmisse. For å forhindre dette inntas det en særeieklausul i gavebrevet der hytta gis som gave til sønnen eller datteren. Det mange ikke tenker over er at en slik særeieklausul kan skape uønskede problemer dersom ekteskapet varer til sønnen eller datteren går bort som førstavdøde. Hvis særeieklausulen ikke tar høyde for en slik situasjon, er konsekvensen at lengstlevende ektefelle (i eksempelet her: svigerdatter eller svigersønn) ikke har rett til å sitte i uskiftet bo med hytta uavhengig av hva som er avtalt i ektepakt og uavhengig av hva førstavdødes barn er villige til å samtykke til. I det nye lovutkastet er denne problemstillingen omtalt i selve lovteksten ved at det er tydeliggjort at retten til å sitte i uskiftet bo med særeieklausulerte eiendeler må bestemmes av testator eller giver (altså den som står bak selve klausuleringen).
Ektefeller kan bruke ektepakter med særeiebestemmelser som verktøy for å begrense lengstlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo. Mellom samboere er det ingenting som heter særeie. Skal samboere begrense hvilke eiendeler lengstlevende kan sitte i uskiftet bo med, må dette gjøres i et testament. Særeieklausuler bestemt av giver eller testator, bør imidlertid tolkes slik at de gjelder tilsvarende for samboere – altså slik at lengstlevende samboer ikke kan sitte i uskiftet bo med førstavdødes eiendeler som er særeieklausulert.
Uskifte med særkullsbarn
Dagens ordning med at førstavdødes særkullsbarn må samtykke til at lengstlevende kan sitte i uskiftet bo er foreslått videreført.
Det følger av rettspraksis at særkullsbarna kan sette vilkår for samtykket. Vilkåret vi ser oftest i praksis er at det fastsettes at lengstlevende ektefelle ikke skal kunne selge eller pantsette fast eiendom e.l. uten samtykke fra særkullsbarna, gjerne i kombinasjon med en såkalt urådighetserklæring som tinglyses som heftelse på eiendommen.
Særkullsbarns rett til å sette vilkår foreslås lovfestet.
Dersom arvelovutvalgets forslag som utvider lengstlevende ektefelles arverett på bekostning av førstavdødes barn vedtas (se del 1 i denne artikkelserien om arvelovforslaget for en oversikt over forslaget), vil det i mange tilfelle bli enklere for lengstlevende ektefelle å kunne skifte med førstavdødes arvinger uten å måtte selge eiendeler eller ta opp lån. Det kan være mange fordeler for lengstlevende å skifte førstavdødes bo: Lengstlevende unngår å måtte forholde seg til vilkår førstavdødes særkullsbarn setter som betingelse for uskiftet, og under uskiftet slipper lengstlevende å måtte forholde seg til de begrensninger loven setter for lengstlevendes rett til å råde over uskifteboet (vi skal gi en oversikt over slike begrensninger senere i denne artikkelserien).
Advokatfirmaet Ole Christian Høie
www.advokat-hoie.no